Skrevet av Kari Isingrud, 02.07.2023
La oss definere et par begreper først:
Trigger: En trigger er det som setter i gang hundens følelser og reaksjoner. Det er en miljøfaktor, eksempelvis en annen hund som utløser hundens redsel, som igjen fører til bjeffing og utagering. I dagligtale kan vi rett og slett kalle det hunden reagerer på for en forstyrrelse.
Reaktiv: En reaktiv hund reagerer med sterke og intense følelser, på spesifikke triggere i miljøet. Triggere kan være andre hunder, mennesker, lyder, biler eller hva som helst egentlig. Hunder som utagerer og overreagerer er som regel redde, men det kan også være overivrige og nysgjerrige hunder som blir frustrerte fordi de hindres fra å undersøke noe spennende. Uansett årsak: Den synlige atferden kan være nokså lik. Hundene hiver seg i båndet og bjeffer, stresser og bråker.
Hovedproblemet for reaktive hunder er at de overveldes av sterke følelser. Vi skal altså ikke primært trene inn en ny atferd, som å gå på plass ved passering av en annen hund. Nei, vi skal gi hunden gode erfaringer, slik at den forblir avslappet og ikke lenger reagerer med sterke følelser.
Hovedproblemet for oss som hundetrenere er at vi ikke kan se hundens følelser! Vi kan se atferder som bjeffing og at den hiver seg ut i båndet. Da vet vi at følelsene som ligger bak er sterke. Vi kan, om vi er oppmerksomme, også se de første små tegnene på at hunden blir engstelig (eller ivrig), men strengt tatt så vet vi ikke når de første følelsesmessige reaksjonene starter – det skjer jo inni hunden. Pulsmåling har avslørt at tilsynelatende rolige hunder kan ha en økning i pulsen lenge før de første synlige tegnene på uro. Enhver som har kjent på redsel vet at det går an, i alle fall en stund, å holde maska selv om det er kaos på innsiden.
Når vi skal bestemme riktig treningsavstand til triggere må vi kjenne hunden vår godt. Vi må kunne gjenkjenne de første ytre tegn på uro. Hunden vil være trenbar, men ikke helt avslappet på denne avstanden. Derfor må vi øke avstanden ytterligere, altså legge til en sikkerhetsmargin, for å sikre at heller ikke følelsene er utløst. Trener vi på en slik avstand sikrer vi kvalitet i treningen!
Vanlig forsterkningsbasert trening kan skjule hundens tidlige følelsesreaksjoner for oss. Hunder som har lært øvelser og atferdsmønstre, og er motivert av gode belønninger fra eier, vil jobbe for godbitene, selv om den også er redd for den møtende hunden/triggeren. Vi skaper altså en konflikt mellom redsel og lysten på godbiten. Denne konflikten foregår inne i hunden, og er vanskelig å oppdage fordi hunden utfører en oppgave den er trent til. Det som ofte skjer er at hunden ikke viser de første små signalene på uro, men går rett i en kraftig utagering, når den andre hunden kommer for nære. Eier oppfatter kanskje dette som om hundens reaksjon kommer «ut av det blå». I det ene øyeblikket gikk den perfekt på plass, som den er trent til, sekundet senere er den i full utagering mot den andre hunden.
Altså: Jo mer motivert hunden er av belønningene vi bruker, jo nærmere forstyrrelsen kan vi trene. Det ser jo ut som god trening, og er forsterkende for eier. For en reaktiv hund derimot, er det å presse den inn i en situasjon den ikke er klar for.
Når vi skal finne riktig treningsavstand kan det være lurt å bruke belønninger med lav verdi, eller ikke belønninger i det hele tatt. Vi kan rett og slett overlate til hunden å gjøre hva den den vil. Om den snuser rundt med et rolig og avslappet kroppsspråk, kanskje kikker på den andre hunden, men fortsetter med sitt uten å bli stående og stirre, ja da kan vi være temmelig sikre på at hunden faktisk er uberørt av den andre hunden (triggeren) – på denne avstanden.
Ok, da har vi funnet riktig treningsavstand, og først da kan vi starte med hva som helst av øvelser og trening som hunden liker, og da kan vi gjerne bruke supergode belønninger. Slik kan vi gradvis trene oss nærmere forstyrrelser: Vi sjekker alltid ut om avstanden er ok for hunden i den gitte situasjonen, ved å gi den full valgfrihet til å vise oss at den er avslappet.
Om hunder får utøve naturlig hundeatferd så går de sjelden rett i møte med ukjente hunder eller ting. De skaper avstand ved å gå i bue. Det er vi mennesker som går i rette linjer på gater og veier, og ubevisst presser hunder inn i for tette møter, i alle fall mens de fortsatt er medgjørlige valper.
Om denne naturlige atferden med å gå i bue er avlært, bør vi lære det inn på nytt. Du bør altså hjelpe hunden til selv å skape den avstanden den føler at den trenger. Vi går i bue rundt triggeren: Da er det viktig å starte buen mens hunden fortsatt er i avslappet modus, og gjøre buen vid nok til at avstanden til triggeren hele tiden er tilstrekkelig for hunden. Gjennom gradvis tilvenning kan vi selvfølgelig gjøre buene mindre og mindre, etter hvert som hunden tåler tettere passeringer. Kanskje ender vi med å gå i rett linje igjen, men da altså med en ekte avslappet hund 😊
Bare så det er sagt: I starten er denne treningen IKKE forsterkende for hundeeier. Ofte blir startavstanden veldig lang, og eier vet at hunden klarer å trene nærmere triggeren uten å utagere. Men for å minne om hovedpoenget med treningen: Hunden skal ikke lære øvelser, den skal lære å slappe av med forstyrrelser til stede. En ekte avslappet hund har ikke lenger noen grunn til å utagere, mens en hund som går fint under kommando kan koke innvendig, og være en liten bombe som går av når den usynlige avstandsgrensen til triggeren er nådd.
Eier må også lære å takle alle forståsegpåere som også vil mene at det er puslete trening, og at hunden går fint også med tettere passeringer. Mange har også forslag til kurs og treningsmetoder. Jada, lær deg gjerne motbetinging, kinderegg-metoden, sladretrening, CU, LAT og ditt og datt… Men mitt beste råd er: Hold avstand og gi hunden gode erfaringer i hverdagen!