► Samhørighet på tur

Friluftsliv skaper sterke bånd mellom hunden og dens menneske. Dra på langtur sammen!

 

Tekst og foto: Kari Isingrud, 23.03.2017

Vi var tre mennesker og tre hunder på tur i lag. Ved leirbålet om kvelden diskuterte vi om slike turer styrker hundens tilknytning til sitt menneske. Jepp! Alle var enige om at friluftsliv skaper samhold mellom hund og menneske. Omsorg og samarbeid på tur styrker relasjonen.

 

Tilknytning gjennom omsorg

 

Påstand: Eiers omsorg føles ekstra viktig når hunden faktisk trenger den. Hunden forstår at omsorgen kommer fra menneskevennen, og dette gjør båndene mellom dem sterkere.

 

I hverdagen: De fleste norske hunder lever et lite krevende liv, og selv etter en liten strabas er det kort vei til varme og trygghet. De hverdagslige utendørsaktivitetene varer noen få timer. Det å bli tørr, varm og uthvilt etter aktivitet forbindes i liten grad med eier. Enten fordi det er huset eller bilen som gir ly og varme, eller rett og slett fordi aktiviteten ofte foregår slik at hunden ikke blir kald eller sliten.

 

I friluftsliv: Langturer i naturen krever mer av både hund og menneske. Om vinteren kan min hund bli plaget med isklumper i potene. Jeg spør "ta bort isklump?" Da stopper hunden og løfter labben. Det er klart han forstår at det er jeg som fjerner det ubehagelige. Han synes ikke det er like fint hjemme, når jeg kommer med klosaksa for å klippe klør. Han føler ikke selv noe behov for å få klippet klørne, mens fjerning av isklumper er et reelt behov for hunden. Friluftslivet gjør altså at vi eiere kan hjelpe hunden med problemer den opplever selv.

Hunden Dixie sover med dekken og ullteppe

Dixie vet at mor passer på!

Samarbeid

Påstand: Samarbeid og felles aktiviteter, og mye tid sammen, skaper sterke bånd. I friluftslivet er hund og menneske mer likestilte, vi trenger ikke ha mange regler for hvordan en oppgave skal løses. Begge kan aktivt bidra til samarbeid og praktiske løsninger.

 

I hverdag og trening: Alle hundesporter krever samarbeid mellom hund og eier, men samarbeidet underveis på tur har noen spesielle kvaliteter. I hundesport er det mennesket som har bestemt oppgavene, og som setter reglene for utførelse. Hunden har i utgangspunktet ikke peiling på hva oppgaven går ut på eller kravene som gjelder, og den har ofte liten muligheter til å velge løsning selv. Motivasjonen til å prestere får den etter læring og ytre belønning. Når hunden har lært en øvelse forstår den oppgaven og kan selvfølgelig bli veldig glad i aktiviteten, men selve aktiviteten og samarbeidet er ofte ensidig styrt av mennesket.

 

I friluftsliv: Naturen setter regler for både hund og menneske. Vi må tåle det samme været og forsere de samme hindringer i terrenget. Hunden vil ha en naturlig forståelse for «oppgaven», og en indre motivasjon for å utføre den. Hunden har selv valgmuligheter for hvordan oppgaven skal løses. En hund har f.eks. en naturlig framdrift på tur. Dette er særlig tydelig når man går på en sti. Hvis man da støter på en hindring, f.eks. ei flomstor elv eller en bratt skrent, vil hunden både forstå og være motivert for å komme seg over. Noen ganger vil den klare det selv - og utvikle selvstendighet, men noen ganger vil det kreve samarbeid med menneskekompisen. Dette er et samarbeid hunden er indre motivert for. Det vet vi fordi atferden ikke må trenes inn eller opprettholdes av godbiter eller andre ytre belønninger.

 

På tur i saueterreng kan det være mange gjerder og såkalte gjerdeklyv å forsere. Hunden min forsto av seg selv at vi skulle videre framover og ikke la oss stoppe av gjerdet. Han forsto også snart at han ikke klarte det på egenhånd med kløven på. Det resulterte i at vi sammen lette etter steder det var mulig å krype under, eller vi samarbeidet om å komme over gjerdeklyvet. Når vi går i bratt terreng venter han på meg, slik at jeg kan støtte meg på han - da er det altså han som hjelper meg. Opp en skrent kan han hoppe opp med forlabbene og vente på at jeg hjelper ved å dytte i rumpa. Sik at han kommer opp selv med kløv på. Jeg opplever dette som et meningsfullt samarbeid der vi er likestilte. Det er ikke jeg som ensidig bestemmer hvordan en felles oppgave skal løses. Jeg liker å tro at han føler det på samme vis: Du og jeg mutter'n… liksom...

 

Hund med kløv skal gå over et gjerdeklyv

Nå må vi samarbeide...

Nærhet og god tid

Det er vel nærmest åpenbart at nærhet og god tid skaper gode betingelser for å utvikle en god relasjon. I mange hjem er hverdagen travel, hunden får sine daglige lufteturer og kosestunder, men en stor del av hverdagen driver hund og eier med forskjellige ting. På langtur, derimot, er vi sammen hele døgnet. 

 

Underveis på tur samarbeider vi og passer på hverandre, men det er kanskje i pauser og i leir at hunden kan inkluderes en helt annen måte. Hunden kan være med å hente ved til bålet, eller hente vann i bekken. Matlaging og måltider foregår i nesehøyde, ofte spiser vi samtidig og det vanker gjerne ekstra godis på både hunder og mennesker. Noen hunder vil kanskje føle ekstra ansvar for å passe på flokken, og kan lære at vi er trygge sammen også ute. Alle hunder fortjener å sove ute en gang i blant. Søvnen blir annerledes når man blir skikkelig sliten, hunden lærer at de fleste av nattens lukter og lyder er ufarlige og kan overhøres. Sist men ikke minst: Vi erfarer kosen og tryggheten ved å sove sammen i et miljø der vi er trygge, men likevel er glade for at vi har tryggheten ved å være sammen. 

 

På facebook-gruppa På tur med hund i Norge forteller noen medlemmer om hvordan turlivet påvirker relasjonen til hunden:

 

Iselin Østby Holen:

Jeg er en del på tur med mine hunder. De må ha tålmodighet når jeg sette opp telt, tar ned telt. Fikser og ordner. Men til gjengjeld så får de gode turer, ligge tett inntil, får kos, og god mat. De har dekken, sovepose, godt med liggeunderlag. Og når vi har lagt oss for kvelden, så er det oss i det lille hjemmet. Det er en så fantastisk følelse. Helt nydelig 💗

 

Inger Lise Alsvik:

Jeg er veldig enig i at båndet til hunden styrkes veldig av langturer, gjerne der man er alene med hunden i lang tid. Et eksempel på sammarbeid er hvordan min AH Hitra korrigerte veivalget mitt på tur. Vi gikk på "sti" på Hardangervidda i meget tett tåke i steinur. Vi så ikke fra varde til varde og da gikk jeg etter GPS, men flere ganger korrigerte Hitra kursen, og hun hadde rett hver gang. Hun fant stien når jeg ikke fant den. Vi tok igjen to tyske damer som brukte veldig lang tid på å finne frem. De var overlykkelig over å få Hitra som veiviser.

 

Hans Hodne:

Sommeren 2019 hadde vi vår første overnattingstur på fjellet sammen med Sala, vår samojed på ett år. Natten tilbrakte vi i sovepose under åpen himmel. Om natten måtte Sala sjekke at alt var som det skulle med resten av flokken som hadde «forsvunnet» slik at bare ansiktene var synlig. Med kjærlige sleik og dult i ansiktet til hver enkelt av oss, ga hun seg ikke før hun fikk en bekreftende respons på at vi var der og at alt stod bra til. Så tuslet hun tilbake på plassen sin, sov litt til, før hun tok en ny runde. Og sånn gikk natten…

 

Stine Bjørnevoll Fagertveit:

Det er noe helt magisk med å bare vere bikkjen og meg. Hun passer på meg, mens eg passer på henne 😊

 

 LES MER 

► TEMA - Naturlig hundetrening