► Søk som aktivisering: Søk og søksatferd 

Søksatferd

Hunden har i hovedsak to ulike måter å bruke nesa på; overværssøk og sporsøk. På overværssøket vil hunden fange opp vitring som kommer med vinddrag i luften og den følger vinddraget for å lokalisere hvor lukten kommer fra. Hunden vil da gå med hodet og nesen høyt løftet, og følge lukten mot vindretningen. Når hunden derimot finner et spor, vil den senke nesen og følge den vitringen som sporet avgir. Et spor, sanset med hundens nese, består sannsynligvis av lukt fra selve avtrykket på underlaget, og lukt som sporleggeren har etterlatt i luften og vegetasjonen rundt. Lukten i ”sporgata” vil dermed på flere måter avvike fra omgivelsene ellers, og hunden vil naturlig bruke all denne informasjonen når den følger sporet.

 

Et annet skille i søksadferden kan kalles grovsøk og finsøk, som også er de to første fasene i jaktadferd hos hund. Grovsøket vil typisk være et overværssøk der hunden følger opp en vitring i luften. Hvis gjenstanden eller dyret den har fått ferten av er lite eller svært godt gjemt, vil den gradvis gå over i et finsøk. Den vil da være nær målet og må være mer nøye for å kunne lokalisere eksakt hvor gjenstanden eller dyret befinner seg. Et sporsøk, spesielt et gammelt og vanskelig spor, vil også være et finsøk. Hunden må være svært nøyaktig for ikke å miste sporet. I et naturlig søk vil hunden kunne veksle mellom disse måtene å søke på. Den kan f.eks. først fange opp vitring fra et dyrespor på overvær. Den går da med høy nese til den klarer å lokalisere sporet. Deretter kan den følge sporet inntil den får overvær av det dyret som har avsatt sporet, f. eks. en hare som ligger og trykker.

Brukshundsport

I søksøvelser for brukshundkonkurranser eller i redningstjenesten vil man utnytte hundens naturlige søksadferd, men samtidig har man laget et klart skille mellom overværsøvelser (felt og rundering) og sporøvelsen. I innlæringen av øvelsene legger man vekt på å kontrollere at hunden ikke går over i mer naturlig søksadferd, f.eks. følger et spor når den runderer. Ulempen er selvfølgelig at man ikke utnytter hundens naturlige talenter – vi må ikke glemme at her er det hunden som er eksperten! Fordelen med å kontrollere hunden er at vi med større sikkerhet kan si at et område er fullstendig gjennomsøkt. Det er selvfølgelig svært viktig i redningstjenesten. Tradisjonell brukshundtrening legger vekt på å ha en balanse mellom det å kontrollere søksadferden og det å la hunden utnytte sine naturlige talenter. Da blir samspillet mellom hund og eier svært viktig. 

Søk som aktivisering

Når vi driver søksøvelser som aktivisering står vi selvfølgelig mye friere til å utnytte hundens naturlige adferd. Når vi trener dette bare for moro skyld kan vi selv bestemme kravene til øvelsen. Men mange oppdager hvor flink hunden er og dermed er det flere som vil fortsette treningen sammen brukshundfolk. Dette taler for at vi i innlæringen ikke velger helt andre metoder enn det som er vanlig i brukshundmiljøene.

 

I På streifs artikkelserie om søk, er det gitt noen eksempler på hvordan du kan lære inn søksøvelser som aktivisering. Øvelsene er inndelt som de tradisjonelle brukshundøvelsene og innlæringsmetodene er grovt sett de samme. Det er imidlertid lempet på kravene til systematikk i innlæringen og til selve utførelsen. Kun de første momentene i en full øvelse er beskrevet. Dette gir en fullverdig øvelse som aktivisering, men beskrivelsen gir ikke en komplett treningsvei mot en ferdig bruksøvelse. Alle kan forsøke disse øvelsene uten fare for å ødelegge en senere brukshundkarriere, men om du finner ut at du vil trene hunden for konkurranse eller redning bør du så raskt som mulig ta kontakt med et etablert treningsmiljø. 

Hvilken øvelse er det lurt å starte med?

Gjennom avl har mennesket fremelsket ulike egenskaper i hunderasene og dette har også påvirket søksadferden. Enkelte hunderaser har lett for å bruke overværssøk, men ikke like lett for å spore. Det er forskjell på sporatferden til en engelsk setter og en blodhund, ikke sant?. Noen hunder vil gå spor med nesen høyt og litt unøyaktig, mens noen ”støvsuger” sporet. Motsatt kan en hund være en svært nøyaktig og effektiv sporhund, mens det er vanskeligere å få den til å løfte nesa og følge opp vitring på fra luften. I tillegg er det stor forskjell på hvordan hunder bruker de andre sansene sine. Noen bruker øyne og ører svært ivrig i alle sammenhenger, mens andre nesten lukker helt for syns- og hørselsinntrykk når ”nesa er på”. Raseforskjeller påvirker slike forhold, men i tillegg vil det være individuelle forskjeller.

 

Det er altså nyttig å kjenne både rasen og det individet man har. Når det gjelder hvilken øvelse man skal starte med, så har vel dette igjen med ambisjoner å gjøre. De som bare vil aktivisere hunden kan jo finne ut hva hunden liker best og drive mest med det. For de mer ambisiøse kan det være en god regel å gjøre det motsatte. Man starter med den øvelsen som virker vanskeligst for hunden. For en typisk overværshund starter man altså med en grundig innlæring av spor. Hvis man starter med overværsøvelsene på en slik hund vil det kunne forsterke tendensen til å gå med nesa høyt også i sporet og senere sporinnlæring kan bli mer utfordrende.

 

 

 LES MER 

 LUKTESANSEN OG SØKSATFERD 

• Søk og søksatferd (denne artikkelen)

• Spor som aktivisering

• Felt som aktivisering

• Rundering som aktivisering