På streif logo

Sammen på tur

Naturlig hundetrening:

Samhørighet på tur

Friluftsliv skaper sterke bånd mellom hund og eier. Dra på langtur sammen!

Tekst og foto: Kari Isingrud, 23.03.2017

Vi var tre mennesker og tre hunder på tur i lag. Ved leirbålet om kvelden begynte vi å diskutere om slike turer styrker hundens tilknytning til eier. Jepp! Alle var enige om at friluftsliv skaper samhold mellom hund og eier. Vi diskuterte hva omsorg og samarbeid gjør med relasjonen.

 

Tilknytning gjennom omsorg

hund med dekken og sovepose

Dixie vet at mor passer på!

Påstand: Gjennom friluftsliv vil eiers omsorg føles ekstra viktig fordi hunden faktisk trenger den. Hunden føler i større grad at omsorgen kommer fra fra eier, og dette vil gjøre båndene mellom hund og eier sterkere.

De fleste norskehunder lever et lite krevende liv, og selv etter en liten strabas er det kort vei til varme og trygghet. De hverdagslige utendørsaktivitetene varer noen få timer. Det å bli tørr, varm og uthvilt etter aktivitet forbindes i liten grad med eier. Enten fordi det er huset eller bilen som gir ly og varme, eller rett og slett fordi aktiviteten ofte foregår slik at hunden ikke blir kald eller sliten.

Langturer i naturen krever mer av både hund og menneske. Om vinteren kan min hund bli plaget med isklumper i potene. Jeg spør "skal jeg ta bort isklump?" Da stopper han og løfter labben. Det er klart han forstår at det er jeg som fjerner det ubehagelige. Han synes ikke det er like fint hjemme, når jeg kommer med klosaksa for å klippe klør. Han føler ikke selv noe behov for å få klippet klørne, mens fjerning av isklumper er et reelt behov for hunden. Friluftslivet gjør altså at vi eiere kan hjelpe hunden med problemer de opplever selv.

I pausene spiser vi sammen. Alle sitter på bakken - vi er på samme nivå. Kanskje deler vi matpakke, hverdagsrutinen brytes, maten blir en opplevelse utenom det vanlige. De fysiske anstrengelsene gjør at det føles viktig å spise og at det smaker ekstra godt.  Kanskje kan slike felles måltider gi hund og eier en tydeligere opplevelse av samhørighet.

Etter en lang dags vandring er man kanskje både sulten, utslitt, sårbent, våt og kald. Da er det menneskekompisen som tar på dekkenet, tilbyr ly og noe tørt å ligge på, og smører såre poter. Det er trolig at behovet for omsorg føles sterkere enn i hverdagen. Mange hundeeiere tar på dekken også i hverdagssituasjoner, men da skjer det oftere forebyggende – altså før hunden føler behovet. Det er gjort forskning på hester som viser at hest og eier ikke har samme oppfatning av når det er behov for dekken

Når mørket faller på og fremmede lyder høres i mørket, vil mange hunder søke til eier for nærhet og trygghet. Andre vet av erfaring at de er trygge sammen, eller noen kan føle seg litt tøffe og vise at de tar ansvar for å passe på turfølget sitt. Min hund er ikke den tøffeste gutten i klassen. Ei natt lå han våken og engstelig og høre på skumle lyder i isen på vannet nedenfor leirplassen. Da jeg tilbød han plass i teltet stakk han snuten ned i soveposen min og sovnet nesten med en gang. Tryggheten var hos meg. Kanskje var tilliten mellom oss god i utgangspunktet, men den ble styrket gjennom dette. Neste morgen lå han utenfor teltet uten å være redd for lydene.

 

Samarbeid

hund med kløv ved gjerdeklyv

Ok, vi skal over her ja... noen utfordringer krever samarbeid!

Påstand: Samarbeid og felles aktiviteter over tid, skaper sterkere bånd enn om man store deler av døgnet driver hver med sitt. I friluftslivet er hund og eier mer likestilte, vi eiere trenger ikke ha regler for hvordan en oppgave skal løses. Begge parter kan aktivt bidra til samarbeid og praktiske løsninger. Dette vil gjøre båndene mellom hund og eier sterkere

Alle hundesporter krever samarbeid mellom hund og eier, men samarbeidet underveis på tur har noen spesielle kvaliteter. I hundesport er det mennesket som har bestemt oppgavene og som setter reglene for utførelse. Hunden har i utgangspunktet ikke peiling på hva oppgaven går ut på eller kravene som gjelder, og den har ofte liten muligheter til å velge løsning selv. Motivasjonen til å prestere får den etter læring og ytre belønning. Når hunden har lært en øvelse forstår den oppgaven og kan selvfølgelig bli veldig glad i aktiviteten, men selve aktiviteten og samarbeidet er ofte ensidig styrt av mennesket.

I friluftsliv er det i stor grad naturen som setter felles regler for hund og menneske. Hunden vil ha en naturlig forståelse for «oppgaven», og en indre motivasjon for å utføre den. Hunden har selv valgmuligheter for hvordan oppgaven skal løses. En hund har f.eks. en naturlig framdrift på tur. Dette er særlig tydelig når man går på en sti. Hvis man da støter på en hindring, f.eks. ei flomstor elv eller en bratt skrent, vil hunden både forstå og være motivert for å komme seg over. Noen ganger vil den klare det selv (og utvikle selvstendighet), men noen ganger vil det kreve samarbeid med menneskekompisen. Dette er et samarbeid hunden er indre motivert for. Det vet vi fordi atferden ikke må trenes inn eller opprettholdes av godbiter eller andre ytre belønninger.

På tur i saueterreng kan det være mange gjerder og såkalte gjerdeklyv å forsere. Hunden min forsto av seg selv at vi skulle videre framover og ikke la oss stoppe av gjerdet. Han forsto også snart at han ikke klarte det på egenhånd. Det resulterte i at vi sammen lette etter steder det var mulig å krype under, eller vi samarbeidet om å komme over gjerdeklyvet. Når vi går i bratt terreng venter han på meg, slik at jeg kan støtte meg på han - da er det altså han som hjelper meg. Opp en skrent kan han hoppe opp med forlabbene og vente på at jeg hjelper ved å dytte i rumpa. Sik at han kommer opp selv med kløv på. Jeg opplever dette som et meningsfullt samarbeid der vi stiller på like fot. Det er ikke jeg som ensidig bestemmer hvordan en felles oppgave skal løses. Jeg liker å tro at han føler det på samme vis: Du og jeg muttern… liksom...